Oppfølgingsspørsmål: hva begrepet betyr i et kulturintervju

Hva oppfølging egentlig er

Et oppfølgingsspørsmål er et spørsmål du stiller på bakgrunn av det kilden nettopp har sagt, ikke det du hadde skrevet ned på forhånd. Det høres enkelt ut, men det krever at du faktisk lytter mens du snakker. Mange nybegynnere sitter med blikket i notatene og venter på at kilden skal bli ferdig, slik at de kan gå videre til neste punkt på listen.

I kulturintervjuer er oppfølging særlig verdifull fordi svarene ofte kommer i halve setninger. En forfatter sier at en bok «ble til på et dårlig tidspunkt», og først når du spør hva som gjorde tidspunktet dårlig, får du stoffet leseren husker. Oppfølgingen er altså nøkkelen som åpner det første, ofte overfladiske svaret.

Begrepet brukes som fagord i redaksjoner, og det er nyttig å kunne det. I øvelsesrundene på kurset bruker vi det som et konkret mål: hver runde skal inneholde minst noen oppfølginger som kommer direkte fra kildens egne ord.

Tre typer oppfølging du kan øve på

Den enkleste typen er avklaring. Du ber kilden forklare et ord, et navn eller en hendelse du ikke forstod helt. Det er helt legitimt å si «kan du utdype det?», og det gir ofte bedre sitater enn et blankpolert spørsmål ville gjort.

Den andre typen er utdyping av et bilde eller en scene. Når kilden nevner en øvingslokale, en reise eller et møte, kan du spørre hvordan det så ut, hvem som var der og hva som ble sagt. Slike spørsmål gir stoff til portretter og reportasjer, fordi leseren får se noe og ikke bare høre en påstand.

Den tredje typen er den kritiske oppfølgingen, der du ber om et eksempel eller en begrunnelse for en påstand. Den skal stilles rolig og uten å antyde at kilden lyver. Tonen avgjør om samtalen åpner seg eller lukker seg, og det er nettopp tonen vi trener på i øvelsene.

• Avklaring: «Hva mener du med det?»
• Scene: «Hvordan så rommet ut da det skjedde?»
• Begrunnelse: «Kan du gi et eksempel på det?»

Hvorfor intervjuplanen ikke er nok

Intervjuplanleggeren på kurset er et nyttig verktøy, men den er et utgangspunkt og ikke et manus. Planen sikrer at du har satt deg inn i saken, at du vet hva du trenger fra samtalen, og at du har noen spørsmål i bakhånd hvis det stopper opp. Den kan aldri forutse hva kilden vil si.

Et vanlig problem er at planen blir for ambisiøs. Femten spørsmål på lista fører til at du føler et press for å komme gjennom alle, og da blir oppfølgingene det første som ofres. Vi anbefaler heller seks til åtte hovedspørsmål med god plass til å gå av sporet.

Det betyr ikke at du skal improvisere uten forberedelse. Tvert imot: jo bedre du kjenner bakgrunnen, jo lettere oppdager du når kilden sier noe nytt. Research og oppfølging henger sammen, og den som har lest seg opp, hører raskere hva som er verdt å grave i.

Slik gjør du det i praksis

Begynn med å lytte etter ord som gjentas, ord som kilden stopper opp ved, og setninger som høres innøvde ut. Det er ofte der det interessante ligger. Skriv ned et stikkord mens kilden snakker, og vent til hun eller han er ferdig før du går tilbake til det.

Bruk stillhet bevisst. Etter et svar kan du telle til tre i stedet for å fylle rommet med neste spørsmål. Mange kilder fyller stillheten selv, og det de sier da, er ofte mer ærlig enn det første svaret. Dette er en teknikk som kjennes unaturlig i starten, men som blir lettere med øvelse.

I øvelsesrundene spiller vi inn samtaler og går gjennom dem etterpå. Du hører selv hvor du avbrøt, hvor du overså en åpning, og hvor en enkel oppfølging hadde gitt mer. Mye av læringen ligger i den tilbakemeldingen, ikke i selve samtalen.

• Noter stikkord, ikke hele setninger
• Tell til tre før du stiller neste spørsmål
• Hør opptaket i etterkant og marker tapte åpninger

Vanlige feil og hvordan de rettes

Den hyppigste feilen er å stille to spørsmål i ett. Kilden svarer på det siste, og det første forsvinner. Hold deg til ett spørsmål om gangen, og la det stå alene til det er besvart.

En annen feil er ledende oppfølging, som «var det ikke frustrerende?». Spørsmålet legger ordene i munnen på kilden, og et eventuelt ja sier mer om deg enn om kilden. Spør heller «hvordan opplevde du det?» og la kilden velge sine egne ord.

Til slutt: gå ikke videre for fort når noen sier noe sårbart. I kulturstoff handler det ofte om personlige erfaringer, og kilden skal kunne stole på at du håndterer dem med respekt. En rolig oppfølging, eller bare en kort pause, viser omtanke og gir ofte bedre svar enn et nytt skarpt spørsmål.

Oppfølging handler om å lytte og vise at du er interessert i det kilden faktisk sier. Det lar seg øve, og det blir bedre for hver samtale du gjennomgår kritisk etterpå. Planlegg godt, men hold planen løst, så du har rom til å følge det som dukker opp. Det er ofte i det uplanlagte at et intervju blir noe leseren husker, og det er den ferdigheten øvelsesrundene på kurset er bygget for å trene.