Researchskjema eller fri notatbok: to måter å forberede en kultursak

To måter å samle bakgrunnen på

Når kursdeltakerne på bakgrunnsresearch kommer til meg, har de som regel en av to vaner. Noen fører alt i en fri notatbok, med sitater, nettadresser og innfall om hverandre. Andre fyller ut et researchskjema med faste rubrikker for påstand, kilde, dato og hvordan opplysningen er sjekket.

Begge fungerer i en travel uke, og begge har fordeler. Notatboken er rask og lar deg følge tilfeldige spor. Skjemaet er tregere i starten, men det tvinger deg til å svare på de samme spørsmålene hver gang.

I denne artikkelen setter jeg dem opp mot hverandre ut fra hva du faktisk trenger før en kultursak publiseres: å finne kilder, å sjekke dem og å kunne vise hva du har gjort. Sent på sommeren, når mange forbereder høstens sesong, er det et godt tidspunkt å velge arbeidsform på nytt.

Jeg anbefaler til slutt én av dem, men med en liten justering som tar med seg det beste fra den andre.

Hva notatboken gjør godt

Den frie notatboken er best i det åpne stadiet, når du ennå ikke vet hva saken handler om. Du kan skrive ned en tanke fra en samtale, klistre inn en lenke og tegne piler mellom ideer uten å måtte svare på noe. For mange nybegynnere senker det terskelen for å begynne.

Notatboken lar deg også fange tone og stemning, noe et skjema sjelden har plass til. En observasjon fra en prøve eller en bemerkning fra en kilde kan bli åpningen på et portrett senere.

Svakheten merker du når du skal tilbake. Tre uker etter at du skrev «hun skal ha startet kollektivet i 2012», vet du ikke lenger om det var noe du leste, hørte eller antok. Notatene skiller ikke mellom det som er bekreftet og det som bare er notert.

Det er derfor notatboken fungerer som råmateriale, ikke som dokumentasjon. Den hjelper deg å tenke, men den hjelper deg lite når en leser, en redaktør eller en kilde spør hvor opplysningen kom fra.

• Rask og lav terskel i idéfasen
• Fanger stemning og observasjoner
• Skiller ikke bekreftet fra antatt
• Vanskelig å bruke som dokumentasjon

Hva researchskjemaet tvinger deg til

Researchskjemaet vi bruker i kurset, har én linje per påstand. Du skriver hva som hevdes, hvor du fant det, hvem som står bak kilden, og om du har fått det bekreftet fra en annen uavhengig kilde. Til slutt merker du linjen som sjekket, usikker eller utelatt.

Det høres tørt ut, men effekten er konkret. Du oppdager raskt hvilke deler av saken som hviler på én enkelt kilde, og du ser hvor du bør ringe en gang til. Skjemaet gjør hullene synlige før teksten er skrevet, ikke etter.

Det hjelper også når flere jobber med samme sak. En medarbeider kan åpne skjemaet og forstå hva som er gjort uten å spørre deg. For frilansere og kommunikasjonsmedarbeidere som leverer til andre, er det en stor fordel.

Prisen er tid. De første sakene tar skjemaet lengre tid enn notatboken, og enkelte rubrikker føles overflødige når saken er liten. Det er en reell ulempe, og den bør du ta på alvor.

• Én linje per påstand med kilde og dato
• Synliggjør saker som hviler på én kilde
• Kan overleveres til andre i redaksjonen
• Tar lengre tid i begynnelsen

Sammenlignet med et eksempel fra en høstsak

Tenk deg en sak om et lokalt amatørteater som markerer et jubileum. Med notatboken skriver du ned at teateret ble startet av en gruppe naboer, at forestillingene har gått i bygdehuset, og at en av grunnleggerne fortsatt er aktiv.

Når du skriver teksten, husker du ikke lenger hvilke av disse opplysningene som kom fra en programfolder, hvilke som kom fra en samtale, og hvilke du bare tok for gitt. Du må ringe tilbake til flere, og noen er vanskelige å nå.

Med skjemaet står det ved hver opplysning hvem som sa det og om noen har bekreftet det. Grunnleggeren som fortsatt er aktiv, er merket som sjekket gjennom to kilder. Årstallet for oppstarten er merket usikker, så du vet at du må spørre om det eller formulere deg forsiktig.

Forskjellen er ikke at skjemaet gir deg bedre kilder. Det gir deg oversikt over hva du faktisk vet, og det er den oversikten som beskytter deg og de du skriver om.

Hvor ansvarlig dekning kommer inn

Kultursaker handler ofte om enkeltmennesker, og en feil i et portrett kan være mer pinlig enn en feil i en nyhetsnotis. Når du skriver om privatliv, oppvekst eller relasjoner, er kravet til dokumentasjon høyere, og det er der skjemaet viser sin verdi.

Et skjema gjør det lettere å se hvilke opplysninger som er private, og hvilke som er offentlig tilgjengelige og relevante for saken. Du kan legge til en kolonne for samtykke eller for om personen har fått anledning til å kommentere.

Notatboken kan selvsagt også brukes slik, men det krever at du husker å gjøre det. Skjemaet gjør det til en fast del av rutinen, og rutiner er det vi faller tilbake på når fristen nærmer seg.

Jeg ser dette gang på gang i øvelsesrundene: deltakere som har dokumentert underveis, tør å publisere med større ro, og de rettelsene som likevel må til, er små og enkle å spore.

• Egen markering for private opplysninger
• Notat om kilden har fått anledning til å kommentere
• Spor som gjør rettelser enkle å følge

Min anbefaling: skjema som ryggrad

Mitt råd er å bruke researchskjemaet som ryggrad og la en fri notatbok stå ved siden av. Skriv løst mens du utforsker, og flytt hver påstand du tenker å bruke over i skjemaet før du begynner å skrive selve teksten.

På den måten beholder du friheten i idéfasen og får dokumentasjonen du trenger før publisering. Overføringen er også en god sikring: Når du må formulere påstanden på nytt i skjemaet, oppdager du ofte at du ikke husker hvor den kom fra.

Starter du i dag, begynn med en liten sak og hold skjemaet kort. Fire rubrikker holder: påstand, kilde, kontroll og status. Bygg ut når du merker at du savner noe, ikke før.

Til sammenligning er rent notatbok-arbeid greit for egne skisser og ideer, men det bør ikke være grunnlaget når du setter navn på noen i en tekst andre skal lese.

• Fri notatbok i idéfasen
• Skjema for alt som skal brukes i teksten
• Fire rubrikker er nok til å begynne

Notatboken og researchskjemaet løser to ulike oppgaver. Den ene hjelper deg å finne ut hva saken er, den andre viser hva du kan stå inne for. Før publisering er det den siste evnen som teller, og derfor anbefaler jeg skjemaet som fast arbeidsform. Behold notatboken til tankene, og la skjemaet ta resten. Det koster litt tid i begynnelsen og sparer deg for mye usikkerhet senere.